Mine “hva, for hvem og hvorfor” er alle er alle knyttet til den andre boksen <3

Et snev av skrivesperre fikk meg til å gruble på disiplin og det å være konsistent - og hvorvidt det alltid er noe man bør strebe etter. Jeg tror det er forskjellig fra person til person, og at det viktigste er å finne sin måte å gjøre noe på.

Du har akkurat det du trenger for å ta deg dit du vil.

Våg å satse på den du er og verdien av det du har å komme med, fremfor ønsket om å bli fanget opp av algoritmene. Verden trenger autentiske mennesker og innhold, mer enn noe annet.

Hvis ikke du velger hvem du vil være, vil verden velge for deg.

La oss bygge et liv med mening og lidenskap, fremfor å bygge CV.

Sinne er bra når du bruker det som drivkraft for endring!

Vi får folk til å "stå i jobb" ved å la dem forfølge sin lidenskap, pasjon, unike talenter og følelsen av mening og mestring.

Ærlighet varer lengst - og tar deg lengst. Om å være ærlig nok med seg selv til å våge å gå for det man egentlig vil, på den måten man vil.

Fra guffen følelse til stolthet.

Følelsen av å være "cringe" kan enten sees på som et hinder eller som et tegn på utvikling mot å finne ditt autentiske jeg. Du velger selv om den skal være din venn eller fiende.

Glede har direkte sammenheng med vår “purpose”, vår livsoppgave/mening, men er dette noe vi finner hvis vi leter? Eller er det noe vi velger og noe som velger oss?

Du er det viktigste i ditt eget liv, men samtidig ubetydelig i det store bildet. Ved å ta andre ut av ligningen, slipper du frykten for hva de tenker om deg. Ved å ta deg selv ut av ligningen, kan du fokusere på hvordan dine unike talenter bidrar til noe større enn deg selv. To motstridende perspektiver som gir deg frihet til å gå for det du ønsker – og gi litt faen samtidig.

En kveld med maling på keramikkskåler i Kunstsilo forvandlet frustrasjon til glede. Kreativitet handler ikke om resultatet, men om å finne det som får deg til å glemme tid og sted. Gi deg selv tillatelse til å skape—det kan forandre alt.

En søndagskveld på kino med Tre menn til Vilma ble ikke bare en koselig “Artist’s date” – det ble en tårevåt påminnelse om at jeg lever litt for trygt. Filmen speilet noe viktig: Følelsen av at livet er «sånn passe» er egentlig sjelens måte å si fra på. Den minner oss om at vi kanskje holder tilbake når vi egentlig er ment å leve sterkere, modigere og mer autentisk.

Jeg vil hoppe ut av komfortsonen, leve modig og ta sjanser. Hva med deg? Hva ville du gjort om du turte å leve mer autentisk?

Hvordan perfeksjonisme og lav motivasjon kan blokkere fremgang, om mine nylige erfaringer med disse følelsene og hva som gjorde at blokkeringen løsnet. Stikkord her er viktigheten av små steg, akseptere å være nybegynner, og lytte til kroppens behov – som å ta en pause eller lur for å lade opp. Perfekt finnes ikke, og det første steget er ofte nok for å komme i gang.