Å føle seg “cringe”: en venn eller fiende?

Følelsen av å være ukomfortabel, litt flau, usikker og klein – den har jeg kjent på en del det siste året. Det er en ubehagelig følelse. Jeg vil jo aller helst føle meg selvsikker, trygg og upåvirket av alle andres mulige meninger om meg.

Derfor har jeg også lenge prøvd å bekjempe følelsen. Dysse den ned. Forhindre at den dukker opp. Likevel kommer den tilbake, gang på gang.

Som jurist følte jeg meg trygg. Som skribent/blogger og formidler av selvutvikling og et bærekraftig arbeidsliv, føler jeg meg ofte litt «cringe».

“What you resist, persists”

Det du prøver å bekjempe, blir gjerne bare sterkere. Det er fordi du retter all din oppmerksomhet mot et problem. Og det du retter oppmerksomheten din mot, er det du vil se mer av. Slik er det bare.

Kanskje er det derfor på tide å bytte strategi? Kan det være slik at jeg heller bør godta at jeg ikke kan slippe unna den, og å lære meg å akseptere følelsen av å være «cringe» som en del av prosessen? 

Å føle seg «cringe», altså ukomfortabel, usikker, litt flau og småklein, er dessuten ikke det samme som at man er det. Uttrykket «one person’s cringe is another person’s confidence” er beskrivende i så måte: der noen kanskje føler seg «cringe» på innsiden, er det andre rundt som vil se ham/henne som modig, trygg og full av selvtillit – og som en inspirasjon.

Jeg vil i alle fall velge å jobbe med følelsen av å være «cringe», og ikke mot den. Jeg vil velge å stole på at det er mennesker der ute som vil se på meg som dyktig, kunnskapsrik og modig. Og jeg vil velge å se på den som et tegn på at jeg vokser og utvikler meg.

Kanskje du også har ett eller flere områder i livet der du føler deg «cringe»? Kan du også akseptere den som en følelse, men ikke en sannhet? Kan du kanskje til og med oppsøke den – vel vitende om at den egentlig er din venn?

Som jeg så fint leste på den inspirerende Instagram-kontoen @inspiredtowrite:

“Nothing truly wonderful is made without first being a little bit cringe”.