Forbanna

Å være forbanna er en katalysator for endring.

Mange tror at sinne er en følelse vi bør unngå. Jeg tror at sinne er en følelse du bør elske.

«Ikke vær så sint», fikk jeg høre mange ganger da jeg vokste opp. Jeg hadde temperament og sa ifra når det var noe jeg ikke likte. Men jeg lærte meg etter hvert at sinna var noe man ikke burde være – i alle fall ikke som jente. Og sørlending.

Nå vet jeg bedre.

Sinne er egentlig bare lidenskap og pasjon med negativt fortegn. Det er ikke i seg selv en gal følelse, men det er en vond følelse. Sinne er ikke noe man skal ta ut på andre, det er noe man skal bruke som drivkraft for seg selv.

Jeg snakker ikke om det sinnet som kommer som en reaksjon på en umiddelbar hendelse. Jeg snakker om et sinne som er mer subtilt. Det sinnet som har ligget og ulmet under overflaten og som ikke er rettet mot noen eller noe spesifikt, men mer som en – for oss voksne – slags livssorg og fortvilelse over alt som var, ikke var og kunne ha vært, og kanskje også over å ikke føle seg sett og forstått.

Det sinnet har kommet opp mye for meg i det siste. Og selv om det føles ekstremt vondt til tider, så tenker jeg også «yes, endelig» (i alle fall når jeg er ferdig med å gråte, skrive og slå i puter og bordplater). Fordi jeg vet at når jeg er sint – og tillater meg selv å være sint – så er jeg også ustoppelig.

Jeg gir rett og slett faen.

Og fra det stedet hvor du gir faen – der finner du lidenskap, pasjon og kraft til å skape og gjøre det du egentlig alltid har villet.

Jeg vil gå så langt som å spørre deg: hvis du aldri har vært ordentlig forbanna i livet ditt, hvordan vet du da at du gjør det du egentlig vil? At du lever det livet du vil, og ikke det du tror du bør leve?

Gå ut og ønsk sinnet velkommen! Bare ikke ta det ut over andre. Sørg for å ha sunne måter å få det ut på (fysisk aktivitet, skriving, terapi, gråt og what not).

Og sørg for guds skyld å bruke det som en katalysator for endring.