«Å stå opp med det gale benet», snakker vi om. Følelsen av å våkne – og stå opp med – en negativ holdning (som man gjerne tar ut på andre). Vi ler litt av det. Men egentlig er det noe du kanskje bør begynne å ta på alvor?

 

Du kan ikke noe for at du våkner med en guffen følelse, men du kan noe for om du tar med deg denne følelsen inn i resten av dagen.

Jeg har også dager hvor jeg våkner, og mye føles håpløst. Ting føles likt som i går og dagen før der og måneden før der. Jeg våkner med tvil, frykt og manglende tro på meg selv, og jeg føler at jeg ikke har noen makt til å endre mitt eget liv til det bedre. I dag var en slik dag.

Det jeg likevel har lært meg, er å gjøre det til min viktigste oppgave å sørge for at jeg i det minste finner tilbake til et nøytralt sted – og aller helst tilbake til glede og følelsen av makt over eget liv og skaperkraft.

Av og til tar det fem minutter. Noen dager tre timer. Og en sjelden gang – hele dagen.

 

Hvorfor bryr jeg meg så mye om hvordan jeg føler meg, særlig om morgenen? Jo, fordi jeg tror at jeg skaper livet mitt også på de dagene hvor jeg føler meg negativ og oppgitt. Slik jeg føler meg om morgenen, setter standarden for hvordan dagen min blir.

Jeg tror ikke jeg får tilbake mer enn det jeg sender ut. Et negativt sinn vil tiltrekke seg mer å være negativ over. Et positivt sinn vil tiltrekke seg mer å være positiv over.

 

Det handler ikke om å undertrykke negative følelser. Det handler om å akseptere at de er der, føle dem ut og deretter velge en bedre følelse – enten nøytral eller positiv. Om det så tar fem minutter, tre timer eller hele dagen.

I dag tok det meg cirka tre timer og inkluderte morgenstell, kaffe, dagbokskriving, frokost, takknemlighet og meditasjon. Og det resulterte i dette blogginnlegget, som gjorde meg stolt. Stolthet er en god følelse!

 

P.S.: Til dere som nå himler med øynene og sier at dere ikke har tre timer til rådighet om morgenen: du kommer langt med fem, ti eller femten minutter også. Det handler ikke om hvor mye tid du har, det handler om hva du gjør med den tiden du faktisk har.

Forrige
Forrige

Helt ærlig

Neste
Neste

Å føle seg “cringe”: en venn eller fiende?