Når perferksjonisme og lav motivasjon tar over (og hva som hjalp meg)

De siste dagene har jeg kjent på en av de kjipeste følelsene jeg vet: null motivasjon. Det er som om en indre stemme sier: "Hvis det ikke er perfekt med én gang, og hvis jeg ikke klarer å se for meg hele prosessen fra start til mål, hva er da poenget med å begynne?"

Kanskje du har kjent på det samme? Når perfeksjonismen tar over, og det føles som om hele prosjektet kollapser før det engang er i gang?

Jeg har etter hvert lært å akseptere at disse stundene kommer, og at det faktisk er helt greit. Det betyr ikke at jeg er lat, eller at jeg har valgt feil vei – det er bare en del av prosessen.

En av de viktigste årsakene til at jeg har lært meg å akseptere dette, er faktisk Human Design. Der fikk jeg det, svart på hvitt, at jeg faktisk ikke er designet for å ha en konstant tilgang til følelsen av motivasjon og viljestyrke (faktisk er jeg i samme båt som hele 70 prosent av oss, men det får bli et eget innlegg en annen gang).

Uansett - det er likevel ingen tvil om at det er mye gøyere å føle seg motivert og oppleve fremgang, særlig når det også føles nødvendig for det man vil skape! Og derfor søker vi nok ofte etter den følelsen og det som kan fremkalle den.

Hva hjalp meg å komme ut av "alt eller ingenting"-tankegangen?

Vel, jeg dro først på trening, fordi jeg tenkte det ville gi meg energi (og det gjorde det jo, på en måte). Men det viste seg at det jeg egentlig trengte var... en lur!

En 20 minutters “power nap” ga hjernen min en re-start. Jeg tror det har noe med at jeg faktisk ga slipp. Jeg ga slipp på den klamrende følelsen av at jeg trengte å føle meg motivert og inspirert. Sannheten er jo at inspirasjon, og jeg tenker også motivasjon, ikke kan fremtvinges.

Like etterpå - i en mer rolig tilstand - snublet jeg over et innlegg på LinkedIn fra en dame jeg beundrer, Roxie Nafousi - som er bestselgende forfatter av boken “Manifest” og en ettertraktet foredragsholder på selvutviklings-feltet. Hun delte om prosessen sin hvor fomlende hun følte seg da hun for fem år siden startet med en enkelt workshop.

I innlegget skrev hun om hvor usikker hun var da hun holdt workshop’en om “self-love”, i et lokale hun hadde leid selv, med rekvisitter hun hadde kjøpt av egen lomme og med kjæresten som teknisk ansvarlig. Hun var livredd, men gjennomførte likevel. Og hun gjentok det.

Selv om hun i starten slet med å se seg selv som en suksess, lærte hun seg å ta ett lite steg av gangen. Alle har vært nybegynner i noe.

De ordene traff meg. Det var akkurat den påminnelsen jeg trengte. Med ett var faktisk motivasjonen min tilbake! Jeg trenger ikke å ha hele prosessen og alle trinnene meislet ut, jeg trenger bare å starte med det første skrittet. Det jeg vil skape trenger ikke å være perfekt i starten (det finnes jo egentlig ikke noe som heter perfekt, men det får også bli et annet innlegg), det kan utvikles og forbedres underveis. Slik har også de mest suksessrike menneskene startet!

Min påminnelse til deg (og meg selv!)

Hvis du kjenner deg igjen i dette – hvis du føler at det ikke er noe poeng i å starte fordi du ikke kan se hele veien til målet – her er min påminnelse:

• Ta en lur (eller en pause, eller en liten gåtur – hva enn som gir deg et lite avbrekk).

• Husk at det er mulig. Hva enn drømmen din er, så er den mulig – du trenger bare å dele den opp i små, overkommelige skritt.

• Tillat deg selv å være nybegynner. Ingen startet som ekspert, og det er greit å ikke vite alt fra dag én.

Det er kanskje lett å glemme, men hver gang du begynner på noe nytt, er du i ferd med å skrive din egen historie. Og for å komme i gang, trenger du ikke å ha alt perfekt. Du trenger bare å ta det første steget – selv om det første steget er å hvile litt.

Så da er mitt refleksjonsspørsmål til deg: hvor kan du gi deg selv mer rom til å være nybegynner?