Hva to selv-malte keramikkskåler lærte meg om livet

“Artist’s date” nummer to

I går var det tid for min «Artist’s date» nummer to (les hva jeg gjorde i uke 1 i forrige innlegg). En «artist’s date» er et konsept som er hentet fra Julia Camerons bok «The Artist’s way», og går i korthet ut på å sette av en tid i uken som skal være satt av til å nære din egen kreativitet. Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre noe kreativt som i kunstnerisk, men om å sette av tid til å gjøre noe som er gøy, som gir deg input og som fyller opp sjelen din – alene. Det er en date med deg selv. Vi er alle kreative mennesker, men ett eller annet sted på veien som voksne, er vi likevel mange som mister den kreativiteten.

Date med kreativiteten

Min date med kreativiteten min i uke to, var likevel av det kunstneriske slaget. Jeg hadde booket meg på et opplegg som Kunstsilo i Kristiansand tilbød; nemlig å male på keramikk-skåler. «Paint on pots», het opplegget. Jeg anser ikke meg selv som særlig god til å male eller tegne, eller som så veldig kunstnerisk anlagt, men intuisjonen min sa bare «JA» da jeg kom over arrangementet.

Og intuisjonen min, den visste hva jeg trengte, den. Denne gangen også, får jeg vel si. For en utrolig fin opplevelse det var! Å komme inn i Kunstsiloen i den majestetiske salen/foajeen som blir beskrevet som en katedral, gjør noe med deg. Det var kveld, mørkt og kaldt ute, men inne i det separate – men likevel majestetiske – rommet vi var i, møttes vi, ti sjeler som ville ha en kreativ opplevelse. Som ville gjøre noe uten tanke på resultatet. Som ville la prosessen være målet. Og som ville nyte et glass prosecco i majestetisk omgivelser med inspirerende jazztoner i bakgrunnen mens vi fikk lov til å være litt barn igjen. Noen kjente hverandre, noen kom alene. Men alle ble vi oppslukt av kreativiteten, og av hvor deilig det var å gjøre noe for seg selv, sammen.

To nye skåler og en ny optimisme

Da jeg kom hjem, følte jeg meg som et nytt menneske. Dagen som hadde startet med sinne og frustrasjon over alt som ikke fungerer i livet mitt slik jeg ønsker det, og som førte til hodepine etter å ha overtenkt absolutt alt, endte med en følelse av glede og optimisme. De to timene der jeg hadde gitt meg selv tillatelse til å være kreativ, viste seg å være det som skulle til for å bli påminnet om at jeg også er kreativ nok til å kunne skape mitt eget liv. Og ikke minst var det en påminnelse om hvor viktig nettopp det å skape mitt eget liv er for meg, og hvor viktig jeg synes det er at andre også får vite om det.

Det handler ikke om at alle skal være kunstnerisk kreative, det handler om at vi alle har noe vi brenner for og noe som får oss til å glemme tid og sted. Den følelsen der, er noe vi bør gi vårt alt for å finne. Jeg tror kanskje det er den som er selve livet…