Det finnes en type ubehag vil bør oppsøke og en type ubehag vi bør unngå.

Følelsen av å være "cringe" kan enten sees på som et hinder eller som et tegn på utvikling mot å finne ditt autentiske jeg. Du velger selv om den skal være din venn eller fiende.

Du er det viktigste i ditt eget liv, men samtidig ubetydelig i det store bildet. Ved å ta andre ut av ligningen, slipper du frykten for hva de tenker om deg. Ved å ta deg selv ut av ligningen, kan du fokusere på hvordan dine unike talenter bidrar til noe større enn deg selv. To motstridende perspektiver som gir deg frihet til å gå for det du ønsker – og gi litt faen samtidig.

En søndagskveld på kino med Tre menn til Vilma ble ikke bare en koselig “Artist’s date” – det ble en tårevåt påminnelse om at jeg lever litt for trygt. Filmen speilet noe viktig: Følelsen av at livet er «sånn passe» er egentlig sjelens måte å si fra på. Den minner oss om at vi kanskje holder tilbake når vi egentlig er ment å leve sterkere, modigere og mer autentisk.

Jeg vil hoppe ut av komfortsonen, leve modig og ta sjanser. Hva med deg? Hva ville du gjort om du turte å leve mer autentisk?

Hvordan perfeksjonisme og lav motivasjon kan blokkere fremgang, om mine nylige erfaringer med disse følelsene og hva som gjorde at blokkeringen løsnet. Stikkord her er viktigheten av små steg, akseptere å være nybegynner, og lytte til kroppens behov – som å ta en pause eller lur for å lade opp. Perfekt finnes ikke, og det første steget er ofte nok for å komme i gang.